Una delle poche cose, anzi forse la sola ch’io sapessi di certo era questa: che mi chiamavo Mattia Pascal.

En av få ting, eller kanskje den eneste, som jeg visste med sikkerhet var at mitt navn var Mattia Pascal.

E me ne approfittavo.

Og jeg benyttet meg av det.

Ogni qual volta qualcuno de’ miei amici o conoscenti dimostrava d’aver perduto il senno fino al punto di venire da me per qualche consiglio o suggerimento, mi stringevo nelle spalle, socchiudevo gli occhi e gli rispondevo:

Hver gang en av mine venner eller bekjentene viste tegn på å ha mistet fornuften og kom til meg for råd eller anvisninger, slynget jeg skuldrene, kneppte øynene sammen og svarte:

— Io mi chiamo Mattia Pascal.

– Mitt navn er Mattia Pascal.

— Grazie, caro. Questo lo so.

– Takk, kjære. Det visste jeg allerede.

— E ti par poco?

– Og det er ikke nok for deg?

Non pareva molto, per dir la verità, neanche a me. Ma ignoravo allora che cosa volesse dire il non sapere neppur questo, il non poter più rispondere, cioè, come prima, all’occorrenza:

Det var ikke nok for meg heller, for å være ærlig. Men jeg var da ikke klar over hva det betød å ikke engang vite dette, å ikke lenger kunne svare som før når det var nødvendig:

— Io mi chiamo Mattia Pascal.

– Mitt navn er Mattia Pascal.

Qualcuno vorrà bene compiangermi (costa così poco), immaginando l’atroce cordoglio d’un disgraziato, al quale avvenga di scoprire tutt’a un tratto che...

Noen vil kanskje ha medlidenhet med meg (det koster så lite), og forestille seg den forfærdelige sorgen hos en ulykkelig person som plutselig oppdager at...

sì, niente, insomma: né padre, né madre, né come fu o come non fu; e vorrà pur bene indignarsi (costa anche meno) della corruzione dei costumi, e de’ vizii, e della tristezza dei tempi, che di tanto male possono esser cagione a un povero innocente.

ja, ingenting, i det hele tatt: hverken far eller mor, hverken hvordan det var eller ikke var; og de vil sikkert også være forarget (det koster enda mindre) over fordærvelsen av moralen, og over laster og tristheten i tiden, som kan være årsaken til så mye ondt for en fattig uskyldig person.

Ebbene, si accomodi.

Nå, sett deg ned.

Ma è mio dovere avvertirlo che non si tratta propriamente di questo.

Men det er min plikt å fortelle deg at det ikke er dette det handler om.

Potrei qui esporre, di fatti, in un albero genealogico, l’origine e la discendenza della mia famiglia e dimostrare come qualmente non solo ho conosciuto mio padre e mia madre, ma e gli antenati miei e le loro azioni, in un lungo decorso di tempo, non tutte veramente lodevoli.

Jeg kunne her fremlegge en slægtstavle over min families opprinnelse og nedstamning, og vise hvordan jeg ikke bare kjente min far og mor, men også mine forfadrer og deres handlinger gjennom en lang tidsperiode, som ikke alle var særlig prisværdige.

E allora?

Og så da?

Ecco: il mio caso è assai più strano e diverso; tanto diverso e strano che mi faccio a narrarlo.

Se her: min situasjon er mye mer mærkelig og annorlunde; så annorlunde og mærkelig at jeg skal fortelle deg om det.

Fui, per circa due anni, non so se più cacciatore di topi che guardiano di libri nella biblioteca che un monsignor Boccamazza, nel 1803, volle lasciar morendo al nostro Comune.

I rundt to år var jeg, jeg vet ikke om mer en musjeger i biblioteket, enn en monsignor Boccamazza som i 1803 ville overlase det til vår kommune da han døde.

È ben chiaro che questo Monsignore dovette conoscer poco l’indole e le abitudini de’ suoi concittadini; o forse sperò che il suo lascito dovesse col tempo e con la comodità accendere nel loro animo l’amore per lo studio.

Det er tydelig at denne monsignoren ikke kjente sine landsmennes karakter og vaner særlig godt; eller kanskje håpet han at hans arv ville oppvekke kjærligheten til studier i deres hjerter med tiden og ved hjelp av bekvemmeligheter.

Finora, ne posso rendere testimonianza, non si è acceso: e questo dico in lode de’ miei concittadini.

Foreløpig, kan jeg fortelle deg, har dette ikke skjedd: og dette sier jeg til pris for mine landsmenner.

Del dono anzi il Comune si dimostrò così poco grato al Boccamazza, che non volle neppure erigergli un mezzo busto pur che fosse, e i libri lasciò per molti e molti anni accatastati in un vasto e umido magazzino, donde poi li trasse, pensate voi in quale stato, per allogarli nella chiesetta fuori mano di Santa Maria Liberale, non so per qual ragione sconsacrata.

Faktisk viste kommunen så lite taknemmelighet for Boccamazzas gave at de ikke engang ville reise en halv büst av ham, og bøkene ble lagret i en stor, fugtig lagerbygning i mange år, før de ble flyttet – gjett hvor – til den lille kirken Santa Maria Liberale utenfor byen, som av en eller annen grunn var avviklet.

Qua li affidò, senz’alcun discernimento, a titolo di beneficio, e come sinecura, a qualche sfaccendato ben protetto il quale, per due lire al giorno, stando a guardarli, o anche senza guardarli affatto, ne avesse sopportato per alcune ore il tanfo della muffa e del vecchiume.

Der ble de uten nogen som helst omtanke overdratt som en fordel og en sinecur til en eller annen beskyttet tjenestemann, som for to lire om dagen skulle holde øye med bøkene – eller ikke engang det – og utstå stanken av mugg og gammeldom i noen timer.

Tal sorte toccò anche a me;

Det var også min skjebne.

e fin dal primo giorno io concepii così misera stima dei libri, sieno essi a stampa o manoscritti (come alcuni antichissimi della nostra biblioteca), che ora non mi sarei mai e poi mai messo a scrivere, se, come ho detto, non stimassi davvero strano il mio caso e tale da poter servire d’ammaestramento a qualche curioso lettore, che per avventura,

Og fra første dag fikk jeg en så dårlig mening om bøkene, enten de var trykte eller håndskrevne (som noen av de aller eldste i vår bibliotek), at jeg aldri ville ha skrevet dette om jeg ikke, som jeg sa, hadde ansett min situasjon for å være mærkelig og egnet til å tjene som en lærestreg for en nysgerrig leser som måske,

riducendosi finalmente a effetto l’antica speranza della buon’anima di monsignor Boccamazza, capitasse in questa biblioteca, a cui io lascio questo mio manoscritto, con l’obbligo però che nessuno possa aprirlo se non cinquant’anni dopo la mia terza, ultima e definitiva morte.

etter å ha gjennomført den gode monsignor Boccamazzas gamle ønske, skulle komme til dette biblioteket, hvor jeg etterlater dette manuskriptet mitt, med den forpliktelsen at ingen må åpne det før 50 år etter min tredje, siste og definitive død.

Giacché, per il momento (e Dio sa quanto me ne duole), io sono morto, sì, già due volte, ma la prima per errore, e la seconda... sentirete.

For i øjeblikket (og Gud vet hvor mye det smerter meg) er jeg død, ja, to ganger allerede, men den første gang var en feil, og den andre gangen... det vil du høre.

L’idea o piuttosto, il consiglio di scrivere mi è venuto dal mio reverendo amico don Eligio Pellegrinotto, che al presente ha in custodia i libri della Boccamazza, e al quale io affido il manoscritto appena sarà terminato, se mai sarà.

Idéen eller snarere rådet om å skrive kom fra min gode ven don Eligio Pellegrinotto, som nå har Boccamazzas bøker i vare, og til hvem jeg vil overdrage manuskriptet når det er ferdig, hvis det noen gang blir det.

Lo scrivo qua, nella chiesetta sconsacrata, al lume che mi viene dalla lanterna lassù, della cupola; qua, nell’abside riservata al bibliotecario e chiusa da una bassa cancellata di legno a pilastrini, mentre don Eligio sbuffa sotto l’incarico che si è eroicamente assunto di mettere un po’ d’ordine in questa vera babilonia di libri.

Jeg skriver dette her, i den avviklede kirken, i lyset fra lyset på toppen av kuppelen; her, i apse som er forbeholdt bibliotekaren og lukket av en lav trægitter med søyle, mens don Eligio puster under den opgave han heltemodig har påtatt seg å bringe orden i dette ekte bibliotekskaoset.

Temo che non ne verrà mai a capo.

Jeg frykter at det aldri vil bli orden i det.

Nessuno prima di lui s’era curato di sapere, almeno all’ingrosso, dando di sfuggita un’occhiata ai dorsi, che razza di libri quel Monsignore avesse donato al Comune: si riteneva che tutti o quasi dovessero trattare di materie religiose.

Ingen før ham hadde brydt seg om å finne ut, i det minste i store træk, ved et flyktig kig på ryggene, hvilken slags bøker monsignor hadde donert til kommunen: man antok at de alle eller nærmest alle skulle handle om religiøse emner.

Ora il Pellegrinotto ha scoperto, per maggior sua consolazione, una varietà grandissima di materie nella biblioteca di Monsignore; e siccome i libri furon presi di qua e di là nel magazzino e accozzati così come venivano sotto mano, la confusione è indescrivibile.

Nå har Pellegrinotto, til sin egen fornøyelse, oppdaget en stor mangfold av emner i monsignors bibliotek; og da bøkene var tatt her og der fra lageret og staplet opp slik som de var tilgjengelige, er forvirringen ubeskrivelig.

Si sono strette per la vicinanza fra questi libri amicizie oltre ogni dire speciose: don Eligio Pellegrinotto mi ha detto, ad esempio, che ha stentato non poco a staccare da un trattato molto licenzioso Dell’arte di amar le donne, libri tre di Anton Muzio Porro, dell’anno 1571, una Vita e morte di Faustino Materucci, Benedettino di Polirone, che taluni chiamano beato, biografia edita a Mantova nel 1625.

Disse bøkene har knyttet vennskapper til seg som er mer enn jeg kan forklare: Pellegrinotto fortalte meg for eksempel at han hadde problemer med å skille seg fra en meget løssom traktat om kunsten å elske kvinner, tre bøker av Anton Muzio Porro fra 1571, et liv og død av Faustino Materucci, en benediktiner fra Polirone, som noen kaller for salig, en biografi utgitt i Mantua i 1625.

Per l’umidità, le legature de’ due volumi si erano fraternamente appiccicate.

På grunn av fugtigheten hadde binderne på de to bøkene klætt seg sammen.

Notare che nel libro secondo di quel trattato licenzioso si discorre a lungo della vita e delle avventure monacali.

Det er verdt å merke seg at i den andre boken i den løssomme traktaten diskuteres munkelivet og -eventyr i detalj.

Molti libri curiosi e piacevolissimi don Eligio Pellegrinotto, arrampicato tutto il giorno su una scala da lampionajo, ha pescato negli scaffali della biblioteca.

Mange interessante og ganske underholdende bøker har don Eligio Pellegrinotto, som har klatret opp og ned på en lysestaksskala hele dagen, fisket ut av hyllene i biblioteket.

Ogni qual volta ne trova uno, lo lancia dall’alto, con garbo, sul tavolone che sta in mezzo; la chiesetta ne rintrona; un nugolo di polvere si leva, da cui due o tre ragni scappano via spaventati: io accorro dall’abside, scavalcando la cancellata; do prima col libro stesso la caccia ai ragni su pe’l tavolone polveroso; poi apro il libro e mi metto a leggiucchiarlo.

Hver gang han finner en bok, kaster han den elegant opp på bordet i midten; kirken gjentager lydet; en sky av støv reiser seg, og to eller tre edderkopper løper skræmt bort: jeg kommer inn fra apse og klatrer over gitteret; jeg jager først edderkopperne med boken på det støvige bordet; deretter åpner jeg boken og begynner å lese den.

Così, a poco a poco, ho fatto il gusto a siffatte letture.

Slik har jeg gradvis fått smag for slike lesninger.

Ora don Eligio mi dice che il mio libro dovrebbe esser condotto sul modello di questi ch’egli va scovando nella biblioteca, aver cioè il loro particolar sapore.

Nå forteller don Eligio meg at min bok bør skrives etter modellen av de bøkene han finner i biblioteket, det vil si at den bør ha sin egen særlige smak.

Io scrollo le spalle e gli rispondo che non è fatica per me.

Jeg truer med skuldrene og svarer at det ikke er noe problem for meg.

E poi altro mi trattiene.

Og så er det noe annet som holder meg tilbake.

Tutto sudato e impolverato, don Eligio scende dalla scala e viene a prendere una boccata d’aria nell’orticello che ha trovato modo di far sorgere qui dietro l’abside, riparato giro giro da stecchi e spuntoni.

Don Eligio kommer ned fra stigen, helt svettig og støvet, og tar en pust i hagen som han har gjort det mulig å plante her bak apse, beskyttet av pæler og pigger.

— Eh, mio reverendo amico, — gli dico io, seduto sul murello, col mento appoggiato al pomo del bastone, mentr’egli attende alle sue lattughe. —

– Nå, min ærede ven, – forteller jeg ham, mens jeg sitter på muren med hodet støttet på stokken, mens han venter på sine salatblader.

Non mi par più tempo, questo, di scriver libri, neppure per ischerzo.

– Jeg har ikke tid til å skrive bøker mer, ikke engang som en joke.

In considerazione anche della letteratura, come per tutto il resto, io debbo ripetere il mio solito ritornello: Maledetto sia Copernico!

Også når det gjelder litteratur, som med alt annet, må jeg gentage min vanlige refrain: Forbandet være Copernicus!

— Oh oh oh, che c’entra Copernico! — esclama don Eligio, levandosi su la vita, col volto infocato sotto il cappellaccio di paglia.

– Åh åh åh, hva har Copernicus å gjøre med dette! – utbrister don Eligio, reising seg opp og med ansiktet rødt under sin halmhatt.

— C’entra, don Eligio. Perché, quando la Terra non girava...

– Det har noe å gjøre med det, don Eligio. For når jorden ikke snurte...

— E dàlli! Ma se ha sempre girato!

– Hør opp! Men den har alltid snurte!

— Non è vero.

– Det er ikke sant.

L’uomo non lo sapeva, e dunque era come se non girasse.

Mennesket visste det ikke, og derfor var det som om jorden ikke snurte.

Per tanti, anche adesso, non gira.

For mange, selv nå, snurte den ikke.

L’ho detto l’altro giorno a un vecchio contadino, e sapete come m’ha risposto?

Jeg sa det forleden til en gammel bonde, og ved du hva han svarte?

ch’era una buona scusa per gli ubriachi.

At det var en god undskyldning for drukne mennesker.

Del resto, anche voi, scusate, non potete mettere in dubbio che Giosuè fermò il Sole.

Iøvrig, også du, beklager, du kan ikke betvivle at Josva stoppet solen.

Ma lasciamo star questo.

Men la oss la det være slik.

Io dico che quando la Terra non girava, e l’uomo, vestito da greco o da romano, vi faceva così bella figura e così altamente sentiva di sé e tanto si compiaceva della propria dignità, credo bene che potesse riuscire accetta una narrazione minuta e piena d’oziosi particolari.

Jeg sier at når jorden ikke snurte, og mennesket, klædt som gresk eller romer, så så godt ut og hadde en høy oppfattning av seg selv og var så stolt over sin egen verdighet, tror jeg at de kunne acceptere en lille fortelling full av ubetydelige detaljer.

Si legge o non si legge in Quintiliano, come voi m’avete insegnato, che la storia doveva esser fatta per raccontare e non per provare?

Leser man ikke i Quintilian, som du lærte meg, at historie skal fortelles, ikke bevises?

— Non nego, — risponde don Eligio, — ma è vero altresì che non si sono mai scritti libri così minuti, anzi minuziosi in tutti i più riposti particolari, come dacché, a vostro dire, la Terra s’è messa a girare.

– Jeg benægter ikke det, – svarer Don Eligio, – men det er også sant at det aldri har blitt skrevet så detaljerte bøker, faktisk med alle de små detaljene, som siden jorden, etter din mening, begynte å snurte.

— E va bene!

– Det er bra!

Il signor conte si levò per tempo, alle ore otto e mezzo precise... La signora contessa indossò un abito lilla con una ricca fioritura di merletti alla gola...

Grevene stod opp i god tid, klokken halv otte nøyaktig... Grevinnen tok på seg en lilla kjole med en rik blomsterdekoration på halsen...

Teresina si moriva di fame... Lucrezia spasimava d’amore...

Teresina var utmattet av sult... Lucrezia var plaget av kjærlighet...

Oh, santo Dio! e che volete che me n’importi?

Åh, gud! Hvorfor skulle jeg bry meg?

Siamo o non siamo su un’invisibile trottolina, cui fa da ferza un fil di sole, su un granellino di sabbia impazzito che gira e gira e gira, senza saper perché, senza pervenir mai a destino,

Er vi eller ikke på en usynlig gynge, som drives av en stråle av sollys, på et lille sandkorn som snurrer og snurrer og snurrer, uten å vite hvorfor, uten å nå frem til noe bestemt?

come se ci provasse gusto a girar così, per farci sentire ora un po’ più di caldo, ora un po’ più di freddo, e per farci morire – spesso con la coscienza d’aver commesso una sequela di piccole sciocchezze – dopo cinquanta o sessanta giri?

Som om det var en fornøyelse å snurre slik, for å få oss til å føle oss litt varmere, litt kaldere, og til slutt dø – ofte med bevis på at vi har gjort en rekke små dumheter – etter femti eller seksti omganger?

Copernico, Copernico, don Eligio mio, ha rovinato l’umanità, irrimediabilmente.

Copernicus, Copernicus, min Don Eligio, har ødelagt menneskeheden, uoprettelig.

Ormai noi tutti ci siamo a poco a poco adattati alla nuova concezione dell’infinita nostra piccolezza, a considerarci anzi men che niente nell’Universo, con tutte le nostre belle scoperte e invenzioni; e che valore dunque volete che abbiano le notizie, non dico delle nostre miserie particolari, ma anche delle generali calamità?

Nå har vi alle gradvis tilpasset oss den nye oppfattelsen av vår uendelige litenhet, og anser oss selv for mindre enn ingenting i universet, med alle våre flotte oppdagelser og oppfinnelser; og hvilken betydning har da nyhetene, ikke bare om våre egne elendigheter, men også om de generelle katastroferne?

Storie di vermucci ormai, le nostre.

Det er bare små historier vår nå.

Avete letto di quel piccolo disastro delle Antille?

Har dere lest om den lille katastrofen i Antillene?

Niente.

Ingenting.

La Terra, poverina, stanca di girare, come vuole quel canonico polacco, senza scopo, ha avuto un piccolo moto d’impazienza, e ha sbuffato un po’ di fuoco per una delle tante sue bocche.

Jorden, som er utmattet av å snurre rundt, som den polske kanonikeren mener, uten noe formål, hadde en lille impulsivitet, og pustet ut litt ild fra en av sine mange munder.

Chi sa che cosa le aveva mosso quella specie di bile.

Hvem vet hva som førte til denne slags irritasjon?

Forse la stupidità degli uomini che non sono stati mai così nojosi come adesso. Basta.

Kanskje dumheten hos menneskene, som aldri har vært så irriterende som nå. Nok med det.

Parecchie migliaja di vermucci abbrustoliti.

Flere tusen brændte små historier.

E tiriamo innanzi. Chi ne parla più?

Og vi går videre. Hvem snakker mer om det?

Don Eligio Pellegrinotto mi fa però osservare che, per quanti sforzi facciamo nel crudele intento di strappare, di distruggere le illusioni che la provvida natura ci aveva create a fin di bene, non ci riusciamo. Per fortuna, l’uomo si distrae facilmente.

Men Don Eligio Pellegrinotto forteller meg at selv om vi gjør alt for å rive opp og ødelegge de illusioner som den kloge naturen har skapt for oss til gavn, så klarer vi det ikke. Heldigvis blir mennesker lett distraheret.

Questo è vero. Il nostro Comune, in certe notti segnate nel calendario, non fa accendere i lampioni, e spesso – se è nuvolo – ci lascia al bujo.

Dette er sant. Vår kommune slukker ikke gatlysene på bestemte natter i kalenderen, og ofte – hvis det er sky – lar de oss være i mørket.

Il che vuol dire, in fondo, che noi anche oggi crediamo che la luna non stia per altro nel cielo, che per farci lume di notte, come il sole di giorno, e le stelle per offrirci un magnifico spettacolo.

Hvilket i bunn og grunn betyr at vi også i dag tror at månen ikke bare er i himmelen for å gi oss lys om natten, akkurat som solen gjør det om dagen, og stjernene for å gi oss et fantastisk show.

Sicuro.

Det er sikkert.

E dimentichiamo spesso e volentieri di essere atomi infinitesimali per rispettarci e ammirarci a vicenda, e siamo capaci di azzuffarci per un pezzettino di terra o di dolerci di certe cose, che, ove fossimo veramente compenetrati di quello che siamo, dovrebbero parerci miserie incalcolabili.

Og vi glemmer ofte og gjerne at vi er uendelig små atomer for å respektere og beundre hverandre, og vi er i stand til å kjempe om et lite stykke jord eller å klage over visse ting, som, hvis vi virkelig innså hvem vi er, burde føles som ubetydelige elendigheter.

Ebbene, in grazia di questa distrazione provvidenziale, oltre che per la stranezza del mio caso, io parlerò di me, ma quanto più brevemente mi sarà possibile, dando cioè soltanto quelle notizie che stimerò necessarie.

Nå, på grunn av denne gode distraksjonen, og på grunn av det uvanlige i min situasjon, skal jeg snakke om meg selv, men så kort som mulig, det vil si at jeg bare vil gi de opplysninger jeg anser for nødvendige.

Alcune di esse, certo, non mi faranno molto onore; ma io mi trovo ora in una condizione così eccezionale, che posso considerarmi come già fuori della vita, e dunque senza obblighi e senza scrupoli di sorta.

Noen av dem vil sikkert ikke gjøre meg særlig ære, men jeg er nå i en så ekstraordinær situasjon at jeg kan anse meg selv som allerede utenfor livet, og derfor uten forpliktelser og skrupler av noen slags.

Cominciamo.

Lad oss begynne.